hjem | kontakt

 

ibsenbok.jpg

HENRIK IBSEN. GÅTEN MED MANGE SVAR

 I november 2004 fikk jeg en henvendelse fra Bjørn Rudborg i Lettlest Forlag. Han lurte på om jeg kunne være interessert i å skrive en biografi om Ibsen. Den skulle i utgangspunktet være rettet mot ungdom, og teksten skulle være tilrettelagt for mennesker som av ulike grunner sliter med å komme igjennom en ”vanlig” bok.

   Jeg er en dame som vanligvis liker utfordringer, men var ikke det litt vel utfordrende?

   Var ikke Ibsens liv allerede endevendt og resirkulert nesten til det kjedesommelige?

   Og hvordan i all verden skulle jeg klare å formidle et så omfattende og komplekst forfatterskap på en lettlest måte?

Jeg tenkte og spekulerte. Skulle jeg takke ja til dette?

På den ene siden virket oppgaven i overkant stor, på den andre siden virket den fristende. For var ikke dette en unik sjanse til å fordype seg i Ibsens verker?

   Å kunne ta for meg Ibsens liv og 25 skuespill, sette disse i sammenheng og formidle det videre, var jo egentlig et enestående tilbud. Og med manusstøtte fra Leser søker bok gikk jeg i gang.

  Men hvordan gi stoffet en ny og interessevekkende vri?

 Og hvordan skrive lettlest og tilgjengelig uten at teksten ble overfladisk?

 Det jeg i første omgang hadde nytte av var mine erfaringer med å skrive taler, da i særdeleshet minnetaler ved begravelser. I en slik tale skal det lages et portrett av avdøde med få ord. Den beste måten å gjøre dette på er bruke det grepet som kalles ”show it, don`t tell it". Det vil si at en får frem noe vesentlig ved personen, ved å beskrive hva vedkommende har sagt eller gjort.

  Når jeg overførte dette på Ibsen, oppsto det en fusjon mellom fakta og fiksjon. Dette utviklet seg videre til prosasekvenser, som etter hvert ble til det jeg har kaldt tidsreiser. I praksis betyr det at leseren av Henrik Ibsen. Gåten med mange svar, får oppleve den store dikteren igjennom mennesker som sto ham nær. Bl.a. moren, søsteren, kona, niesen og en ung beundrerinne.

  Ibsens selv var jo en mester til å leve seg inn i karakterene sine, og en del av disse var faktiske, historiske personer. Han gikk heller ikke av veien for å la et gjenferd tale. Slik sett har jeg under arbeidet med boken, i all beskjedenhet, gått i lære hos dramatikeren fra Skien.

  Boken, som har fått betegnelsen biografisk roman, er et møtested mellom Ibsens forfatterskap, litteratur om ham og min egen fantasi.

  For at du skal få en idé om skrivestil og innhold har jeg lagt ut de første 25 sidene av manus her på nettsiden min. Det skal sies at selve boken er gjennomillustrert, og kan skaffes i bokhandelen. Eller ved å bestille fra forlagets nettside www.llf.no eller deres telefon: 900 96 848

  Jeg håper at boken kan brukes som en ”Ibsenoppkvikker” i skolesammenheng. Den er testet på unge mennesker, som under manusarbeidet har kommet med verdifulle tips og råd.

  I tillegg håper jeg at boken kan bli leste med utbytte av voksne, som ønsker en ny og annerledes introduksjon til Ibsen.

UTDRAG – Kapittel 1 til 5

 

 

 

1

 

 

 

En vinterdag går jeg over de snødekte jordene

på Venstøp, utenfor Skien.

Jeg har kurs mot gården der Henrik Ibsen bodde da han var gutt.

 

Snart kommer det lyse hovedhuset til syne.

 

Blikket mitt vender seg mot annen etasje,

mot vinduet til høyre.

Det var her Henrik hadde rommet sitt.

Det var her verdens mest berømte nordmann sov og lekte,

gikk til sengs og våknet hver dag

Fra han var syv til han var femten.

 

Hva om det henger en slags stemning igjen etter ham,

tenker jeg.

Hva om jeg kan sette meg på en av benkene utenfor huset

og mane frem herr Ibsen,

slik en maner frem en død ånd.

 

Jeg ser meg rundt. Det er vinterstille og hvitt på Venstøp.

Ingen turister eller Ibsen-kjennere på vei mot gården.

Jeg gløtter opp igjen mot vinduet til høyre.

Brått er det som om jeg ser en skygge mot ruten.

Men … Der er han jo. I all verden. Ibsen selv, med briller og hatt.

Nå løfter han armen, hytter med neven.

Hva skal det bety? Er han sint?

Han roper noe.

 

Jeg går nærmere.

 

- Ikke skriv om meg, roper han.

- Ikke skriv om meg!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Var det min egen livlige fantasi som hadde spilt meg et puss?

Eller hadde Ibsen i et glimt vendt tilbake fra dødsriket?

Vendt tilbake for å fortelle meg

at han ikke ønsket enda en biografi om seg selv?

 

Det er skrevet hyllemeter på hyllemeter om Henrik Ibsens liv.

Men sannheten er at vi ikke vet så fryktelig mye om ham.

 

Vi har mange opplysninger om årstall og hva han gjorde og skrev.

Vi har også bunker med brev igjen etter ham.

Inntil for femti år siden fantes det mennesker

som hadde møtt ham og kunne fortelle om

hvordan de opplevde den store dikteren.

 

Men hvem han var inni seg vet vi ikke så mye om.

 

Han ble kalt en sfinx, fordi han var så gåtefull.

Og alle som har skrevet bøker om Ibsen har

forsøkt å løse gåten.

Kanskje han er lei av det nå.

I 2006 har han vært død i hundre år.

 

Om hundre år et allting glemt,

sa en annen berømt norsk forfatter, Knut Hamsun.

Men når det gjelder Ibsen, ser ingenting ut til å være glemt.

Snarere tvert imot.

Ibsen-forskere graver i fortiden for å finne ut mer

om denne mannen fra Skien.

Samtidig spilles skuespillene hans som aldri før.

En regner med at det spilles et Ibsenstykke på ca 140 ulike teaterscener

rundt om i verden – til enhver tid.

 

Men ønsket han ikke selv å bli berømt?

Ville han at folk skulle være opptatt av skuespillene hans

og ikke ham som person?

Men han planla jo å skrive en selvbiografi?

 

Var han en mann full av motsetninger?

Og med et kor av stemmer i seg

som ble til et mylder av personer i til sammen 25 skuespill?

 

Og hvordan begynte egentlig det hele?

 

Sorry, Ibsen.

Jeg blir visst nødt til å ta leseren med tilbake til Stockmannsgården i Skien.

I 1828 ble du født der.

Sorry Ibsen, jeg kommer visst til å skrive om deg likevel.

 

Men å løse gåten …

 

Det gjenstår å se.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2

 

 

 

Den 20. mars 1828

visste ingen i Skien

at dette skulle bli en

historisk dag for byen.

 

Folk sto opp som vanlig

i overgangen mellom natt og dag,

og på åkrene rundt byen

lå snøen våt og tung.

Det var vinterens siste favntak

før våren knekket frostens kode

og jordene ble bløte av søle.

 

Det var overgangstid.

Det var brytning mellom ulike krefter.

Fødsel og død.

Henriks mor, Marichen,

skulle gi liv til et nytt barn,

mens hennes førstefødte sønn

kun hadde tre uker igjen å leve.

 

I skuespillet Peer Gynt

sier dødens utsending,

Knappestøperen:

”Det er gammel vedtekt ved gravøl og barsel

i stillhet å velge dagen til festen,

uten ringeste varsel for hedersgjesten.”

 

Med andre ord;

En vet aldri når et liv

skal begynne,

Ellers avsluttes.

 

Kanskje hadde lille Johan

vært syk en stund.

Kanskje sprang døden frem,

brått som et rovdyr.

Men denne dagen i mars visste ingen

om barnekisten

som snart skulle snekres til familien Ibsen.

 

Denne dagen i mars var

tjenestefolket oppe i grålysningen.

Som vanlig.

De tømte herskapets potter

og tente i kakkelovnene.

I Stockmannsgården bodde

en av byens finere familier.

Knud Ibsen var handelsmann og drev det godt.

I etasjen under lå butikken.

I leiligheten var det krystallkroner og snøhvitt porselen.

Og i Marichens smykkeskrin lå arvegods

fra hennes rike familie.

 

Nå skulle en ny gren skyte frem

på det stolte familietreet.

 

Når på døgnet det skjedde,

er det ingen som vet.

Men på et tidspunkt må det ha blitt ropt fra rom til rom:

Det ble en gutt! Det ble en gutt!

 

Henrik skulle han hete.

Da han var åtte dager gammel

ble presten budsendt

og han ble døpt i hui og hast.

Slik hjemmedåp

kan tyde på at gutten var svaklig

og at foreldrene fryktet

knappestøperens

lydløse bank på døren.

 

Men den nyfødte klarte seg.

Det ble mai og juni,

de fire fossene i Skien

flommet fulle av vårvann.

Og Henriks dåp ble bekreftet i kirken.

Dette så ut til å gå bra,

riktig bra.

For den nye prinsen i Stockmannsgården

lå alt til rette for et liv i sus og dus.

Et liv med ridehester og juleball.

Et liv med tjenere og middager med syv retter.

 

Men slik gikk det ikke.

 

Nei, det gikk slett ikke slik.

 

Knut Ibsen, Henriks far mistet formuen sin.

Helt hvordan det skjedde vet vi ikke.

Men et skred gikk gjennom Knud Ibsens regnskap

og pluss ble forvandlet til minus.

I løpet av et års tid sto

handelsmannen Knud Ibsen på bar bakke.

 

Noen sier det skyltes investeringer som slo feil.

Andre mener at Knud hadde levd over evne.

Kanskje var det en kombinasjon.

Men uansett hva årsaken var;

i juni 1835 blir dørene åpnet til familien Ibsens hjem.

Hvem som helst kan komme inn.

Nesten alt familien eier er utstilt:
Vaser, tepper, møbler, sengetøy.

Hvem som helst kan by.

Her er fat, lamper og gardiner.

Alt går til den som byr høyest.

Hammeren smeller og smeller.

Ting for ting blir solgt.

”Hva med et lite bord i nøttetre, frue?

Og dette speilet, mine damer og herrer.

Se på rammen; ekte bladgull.

La oss få inn et bud!”

 

Om det også ble solgt leker

på tvangsauksjonen,

vet vi ikke.

Det vi vet,

er at på denne maidagen fikk

fire små barn livet sitt forandret.

Det femte barnet lå i Marichens mave,

og visste ennå ikke hva som er i vente.

 

På papiret gikk ikke Knud Ibsen konkurs.

Men så dypt var det økonomiske fallet

at folk snakket om det som en konkurs,

eller fallitt, som det het den gangen.

 

Fallitt var skamfullt.

Fallitt var noe av det verste som kunne skje.

Det var som brann og lovbrudd på en gang.

En sto plutselig uten hus og følte seg beglodd og utstøtt av andre.

 

Nå måtte familien flytte på landet.
Til en gård nord for Skien.

Et par gårdsgutter og en hushjelp

hadde de råd til.

Og kyr var det i fjøset.

Noen av møblene hadde også fått beholde.

Men livet skulle bli annerledes.
Det var som å måtte flytte på hytta.

 

De hadde falt mange trinn på den sosiale stigen.

 

Til slutt skulle de falle helt ned på bunnen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

3

 

 

 

Gården de flyttet til het Venstøp.

Den godeste Knud hadde kjøpt den

da han fortsatt var en rik mann.

Det var ment å skulle være en lystgård.

Der kunne familien trekke seg tilbake på sommeren,

og holde fine fester

med damer i lange kjoler og stråhatt.

Og menn som hygget seg med konjakk

etter en bedre bjørnejakt.

 

Kanskje prøvde han å få det til

den første sommeren.

For Knud var glad i selskapelighet

og likte å be til gjestebud.

Men hvor skulle de hente

de ekstra pengene fra?

 

Etter tvangsauksjonen

fikk Knud Ibsen aldri en fast jobb igjen.

 

Den lille overklassegutten Henrik

måtte nå ut i åkeren og plukke poteter.

 

Det kan hende han rakk å begynne i første klasse

før de flyttet.

Noen mener at han startet på

Borgerskolen i Skien.

Men etter at han kom til Venstøp

er det ingen som med sikkerhet vet

hvor han gikk på skole.

Kanskje satt han på umalte trebenker

sammen med barna fra jernverket like ved.

 

I kirkeboka står det bare når og hvor

Henrik ble født og hvor han ble konfirmert.

Hvor Norges største dikter lærte å skrive og lese.

får vi kanskje aldri vite.

Kanskje lærte han seg det selv.

Søsteren hans Hedvig fortalte som gammel kvinne

at Henrik allerede i seks, syv års alderen hadde

lest i en bok som skulle interessere ham hele livet:
Bibelen.

 

Som voksen skulle hendelser

og sitater fra Bibelen

sno seg inn i mange av Ibsens skuespill.

Men selv mistet han troen

et sted på veien.

Kanskje skjedde det

på strekningen mellom

Skien sentrum og Venstøp gård?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

            

 

 

4

 

 

 

Man leser ei for å sluke,

mener Peer Gynt,

men for å se hva man kan bruke.

 

Tredve år før skuespillet så dagens lys,

rotet Henrik rundt på loftet på Venstøp

etter noe som kunne stille

hans sult etter bøker.

I krokene på det som ble kalt mørkeloftet,

sto skap og kister etter

en sjøkaptein

som hadde bodd der før.

 

Her fantes det både kart og bøker

og en engelsk historiebok som fikk barna til å grøsse.

I skuespillet Villanden fra 1884

forteller jenta Hedvig

om denne boka:

”Foran står avbildet døden med et timeglass,

og en jomfru. Det synes jeg er fælt.

Men så er det alle de store skibe,

som seiler på havet.”

 

I Peer Gynt drømmer Peer og moren seg

til rikdom og slott.

Når hverdagen blir tung og grå

lar de den forgylle av fantasien.

Sannsynligvis satt lille Henrik og Hedvig

på mørkeloftet og drømte.

Under lyset fra loftslukene,

med den store boken i fanget

kunne de reise fritt.

En jordomsegling i tankene

var helt gratis.

På forestillingens skip

kunne de løse billett

på første klasse.

 

En annen måte å drømme seg bort på,

er å tenke seg at man er en annen.
For eksempel en spansk konge

eller en marokkansk skurk.

 

Det aller første skuespillet Henrik Ibsen laget,

ble nok aldri skrevet ned.

Det kan ha formet seg

i timene etter han forlot

et selskapslokale på Lie i Skien.

 

Han er ni, ti år og yr av inspirasjon.

 

Han har sett et forheng gli til side.

Han har sett skuespillere i fine drakter.

De snakket riktignok litt merkelig.

Men det var vidunderlig.

Virkelig vidunderlig.

Tenk; alt de sa og gjorde

ble til en historie.

En spennende historie.

Han forsto ikke alt de sa.

Det var visst mye dansk

og litt tysk.

Men det var spennende.

Fryktelig spennende.

Og de fine draktene!

Nå vil han hjem å lage det samme.

 

Mamma Marichen var en kunstnerisk kvinne.

Hun tegnet og malte og lagde dukker.

Det kan ha vært sammen med henne

han laget sitt første dukketeater.

Papp og fargeblyanter var en god start.

Og saks, så klart.

Men hvordan skulle han få figurene

til å bevege seg?

Treklosser, så klart.

Var det noe Skien hadde nok av

var det vel treklosser!

Rundt sagbrukene ved Hjellevannet

kunne en plukke lommene fulle.
Sag kunne han låne av gårdsgutten,

og om han sagde et hakk i klossen

ville figurene stå av seg selv.

Strålende!

Med forsiktige dytt

kunne han skyve figurene rundt på scenen.

 

Men hva skulle de si til hverandre?

Hva skulle de gjøre?

Hm.

Hvorfor ikke herme litt etter det han så på Lie?

 

Da ville han trenge en dronning og en konge.

Og en skurk!
Ja, en skurk var absolutt nødvendig.

For noen må vel være slemme,

for at en historie skal bli spennende?

 

Henriks første skuespill

ble visst nok en suksess.

Og snart var den unge teatermannen

på vei mot morens klessnorer

bevæpnet med saks.

Han trengte tråder til nye dukker.

Nå ville han prøve seg på marionetter.

 

Senere utvidet Henrik teatertilbudet

med trylling og buktale.

Publikum ble innbudt og forestillinger holdt.

Henrik var nå å anse

som teatersjef på Venstøp.

Scenen var riktignok bare en kasse av plank.

Hans eneste ansatte

var lillebroren

som lå krøket sammen

inne i kassen

og var buktalerens forbløffende stemme.

 

Publikum satt ikke på puter og plysj.

Høyst trolig satt de rett på bakken.

Men betalt for seg hadde de gjort.

Ble inntektene store nok

kunne teatersjefen snike seg av sted.

Inne i byen hadde bakerne

honningkake og kringe med sukkerstrø.

 

Men samtidig som dette skjedde

ble familien stadig fattigere.

Det var mange munner å mette.

Henrik hadde fire småsøsken nå:

Søsteren Hedvig,

og brødrene

Johan Andreas, Nikolai, og Ole.

Knud var begynt å drikke.

Marichen, som kom fra en

av distriktets rikeste slekter,

måtte tyne det siste

ut av arven sin.

 

La oss ta en tidsreise og dra tilbake

til en vinterkveld

Det siste året familien

bor på Venstøp.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

5

 

 

 

Det er januar 1843.

Midt på svarteste vinteren.

Om et par måneder fyller Henrik femten.

 

Vi finner mamma Marichen på kjøkkenet.

Hun står i sine egne tanker.

 

Fattiglemmer.

Hun husker ordet fra barndommen.

Ordet får henne til å gyse

og hun ser for seg slitte madrasser av halm.

Lopper. Lus.

Barbente barneføtter i oktober.

Fattiglemmer. Det var de andre det.

De i hyttene nede ved sagbrukene.

Ikke dem.

Ikke henne.

Ikke hennes familie.

Nei. Huff, hun skyver ordet fra seg.

 

Riktignok har det vært en tung dag.

Men de har fortsatt vedstabler i skjulet.

Og skulle det bli for ille

kan hun skrape helt ned til silkestoffet

i bunnen av smykkeskrinet sitt.

Mon tro om det ikke ligger et par søljer der.

Og et par dråpeformede øredobber etter

bestemor Altenburg.

 

”Mor,” hører hun. ”Er det aftens snart?”

Det er Nikolai som snakker.

Han sitter ved bordet og klipper silhuetter i papir.

Kjøkkenet er nå det eneste rommet de holder varmt.

I natt frøs selv det som var i potta.

 

Marichen gyser igjen.

Nå dukket det opp et annet ord.

Fylleknekt.
En mann som drikker.
Har hun fått en fylleknekt?

Nå ligger han inne på soverommet.

Det har han gjort helt siden budet kom med brevet.

Brevet som var forseglet med lakkstempel,

men som bare inneholdt de samme setningene de

har sett flere ganger før.

”Vi takker for Deres ansøkning

til stillingen som undertoller,

men må med stor beklagelse …”

 

Stor beklagelse! Marichen kjenner sinnet stige i seg.

Akkurat som om de bryr seg.

Akkurat som om de vet hva dette avslaget fører meg seg!

Han har lagt seg til inne på soverommet.

Har hodepine, sier han. Øynene tåler ikke lys.

Det lukter når hun kommer inn i rommet.

Ikke av kamfer eller lakris som fra medisin,

men skarpt og vemmelig av feilslått eplevin.

Han har nok fått den gratis borte på Limi.

Hun lukker øyne, nese og ører.

Hun later som om han ikke finnes.

Eller kanskje later hun som om hun selv ikke finnes.

Marichen kjenner en plutselig trang til å sette seg.

Sette seg og bli tung.

Tung som en stein,

Bli en stein.

Hvordan i Herrens navn

skal hun komme seg gjennom denne vinteren?

 

”Mor!” hører hun igjen. Marichen snur seg mot Nikolai.
Blikket streifer krykken

som står oppstilt mot veggen.

Den er fortsatt lys i treverket,

og den avlange puten han støtter armhulen mot

er ennå ikke blankslitt.

Men de kjøpte krykken for lang, hun vet det.

Nikolai må heise seg opp på høyre siden.

Iblant orker han ikke mer

men lar krykken falle som en brukket vinge.   

 

Smerten stikker like dypt hver gang hun ser det.

Men hun vet at hun ikke skal forbanne Knud,

det har Herren forbudt henne.

Likevel kjenner hun smerten blandes med raseri.

Skal guttungen lide

fordi de ikke har råd

til å kjøpe ny krykke til ham hvert år?

 

Marichen trekker pusten dypt.

Ikke skal hun bære nag til barnepiken

som mistet ham i gulvet da han var liten.

Og ikke skal hun bære nag til Knud,

som nekter å kutte en halv tomme av krykken nederst.

 

Hva skal hun gjøre med det stille raseriet?

Hva skal hun gjøre med fortvilelsen sin?

Vend det til kjærlighet, har Herren sagt.

Men iblant er det så vanskelig …

 

Marichen går bort og stryker Nikolai over håret.

Han tråkker igjennom snøen med krykken og må bli hjemme.

Det er vondt for ham når de andre er ute og leker.

Hvor er Henrik forresten?

Hun har ikke sett ham siden i morges.

 

”Kan du finne, Henrik er du snill,” sier Marichen.

”Han ligger kanskje oppe.”

 

Marichen går til spiskammerset,

men ser ikke på hyllen fremfor seg.

Hun vet nøyaktig hva som er det.

Selv i søvne har hun oversikten.
Hver nøtt, hver rosin, hvert lille fleskestykke

Vet hun hvor ligger.

Stykket med saltet kjøtt får de spare til søndag.

Men ostestykket kan hun sette ut.

Og krukken med marmelade.

Åh, tenker Marichen for en gave det er

med alle bringebærene rundt Venstøp.

 

Bak seg hører hun Nikolai åpne døren opp til mørkeloftet.

”Henrik!” roper han. ”Det er aftens!”

 

Idet samme høres sinte stemmer på utsiden.

”Bare pass deg, du!”

Kan det være Henrik de snakker til?

Kanskje ligger han ikke oppe på kammerset likevel.

Hun hørte Hedvig fortelle at

noen har kalt ham Styggen.

Bare dra med deg Styggen, ropte de.

Men nei, der gjenkjenner hun stemmen til Johan Andreas.

 

Et typisk snøballskrik.

Og straks etter hører hun det smelle i ytterveggen.

 

Det kan gå litt voldsomt for seg til tider.

Men da Marichen kommer ut i gangen,

ser hun bare røde, vinterblanke kinn og strålende øyne.

”Vi har hatt det så trivelig, mor,”

sier Hedvig og snører opp støvlene.

”Vi fikk låne den lange kjelken til Cudrio.
Den vi kan sitte syv på”.

”Åtte,” retter Johan Andreas.

”Nei, syv, ” sier Hedvig. ”Jeg sa du ikke skulle henge etter. Det sinker. Hvor er Henrik forresten?”

Marichen dveler et øyeblikk ved Hedvigs ansikt.

Det er som om hun vil hente krefter der.

Det er noe ved Hedvig som gjør at smilet kommer så lett.

Du, mitt eneste jentebarn, tenker hun,

hvilken glede er du ikke for søskenflokken.

Henrik er som en skog, tenker Marichen.

En stor skog i skumring.
En vet ikke riktig hva som skjuler seg bak trærne.

Mens Hedvig … Hedvig er som en åpen slette.

En slette av markblomster og lette strå.

Solen slipper så lett til hos deg, tenker hun.

Hos Henrik derimot,

nede i den tette skogbunnen, nede i skyggene …

 

Noen ganger, i korte øyeblikk,

er det som om han ber om noe, tenker hun.

Under den mørke luggen,

bak det innadvendte blikket.

Mor, er det som om han sier. Gi meg solen, mor.

Men straks etter er han vekk igjen.

Forsvunnet i skyggene,

skjult i underskogen.

 

”Henrik er ikke her!” roper Nikolai.

”Han svarer ikke.”

 

Hvor har nå den gutten blitt av?

Marichen børster snø av bakhodet på Johan Andreas.

”Løp opp å se, du,” sier hun.

”Du vet Nikolai sliter med trappen.”

 

”Jeg er sulten,” sier Ole.

 

”Det er snart mat,” sier Marichen.

”Vi må bare finne Henrik.”

 

Johan Andreas kommer forpustet tilbake.

”Han er ikke der, mor.”

 

Ikke på kammerset?

Og ingen har sett ham ute?

 

Hos noen venner da?

”Kan Henrik ha gått til noen venner?”

 

Marichen ser nølende på Hedvig.

Hun rister langsomt på hodet.

 

En brå uro griper tak i Marichen.

Det kan da ikke ha skjedd noe?

Hva var det enkefru Paus hadde snakket om?

Et overfall ute på veien?

Ja, med tollekniv og det hele,

De hadde sprettet metallknappene av mannen.

Men Henrik ..,. det var da ikke noe å stjele fra Henrik.

Ikke har han lommeur,

og knappene hans er simple og av stoff.

 

Marichen er på vei inn mot kjøkkenet,

men stanser.

Det skjer mye merkelig for tiden.

Kanskje det er best å sjekke …

Rett før jul fant gårdsgutten til Cudrio

et en gjeng omstreifere i høyet?

Hun kaster på seg ullsjalet.

Han er nok rett i nærheten.

Hun kipper på seg fjøsskoene og går ut.

En tynn måne henger over Ulvskollen.

Hun grøsser og husker ulvesporene.

I fjor vinter gikk to gråbein over jordet.

Bare et steinkast fra husveggen.

”Henrik!” roper hun. ”Det er aftensmat!”

 

Hun går i de ruglete sporene barna har tråkket i snøen.

Hun burde ha tatt med seg en lykt.

Men han kan da umulig være langt unna.

Hun stavrer mot bryggerhuset og åpner døren.

Et kaldt, isete mørke åpner seg.

Han kan da ved Gud ikke være her inne?

”Henrik?” sier hun prøvende.

Og brått er det som om hun får et svar fra mørket.

En skikkelse stiger ut,

utydelig og nærmest oppløst som røyk.

”Husker du meg?” sier skikkelsen.

”Husker du meg, drømmen din?”

 

Marichen rykker tilbake. Smeller døren igjen.

Men det er som om skikkelsen følger etter.

 

”Jeg er drømmen om de to båtene,” sier skikkelsen.

”Husker du den, Marichen?”

 

Det er som om alle innvoller suges ut av henne.

Det er bare et verkende vondt mørke igjen inne i henne.

Johan?

Jo, hun husker det nå. Har det noe med Johan å gjøre?

 

Ja, sier skikkelsen. Lille Johan og det nye spedbarnet.

 

Henrik?

 

Ja, Henrik. Og de to båtene. Husker du det nå?

 

Ja, det demrer for Marichen.

Hun sitter i en åpen båt,

en liten trejolle

med den døde Johan i armene.

Han har en liten hvit likskjorte på seg.

Hun har tullet ham inn i et teppe,

for hun tror at han fortsatt fryser.

 

”Hvor hadde du fått teppet fra?” spør skikkelsen.

 

Og brått husker hun det.

Hun hadde tatt det fra Henrik.

Hun hadde rullet ham ut av teppet

og foldet det rundt den døde broren.

 

Men hvor var Henrik?

 

I … i … ja, hun husker det nå. Han var i den andre båten.

En liten trejolle.

Helt alene.

Uten teppe.

Han lå nede i bunnen av båten og ropte på henne, skrek etter henne.

Men …

Men hun kunne ikke gjøre noe.

Hun kunne ikke ro.

Hun kunne ikke få ham over i sin båt.

Hun hadde jo det døde barnet i armene.

Måtte varme ham levende.

Hun kunne ikke …


”Og hva skjedde?” spør skikkelsen.

 

”Båten flyter bort fra meg,” sier Marichen.

”Lenger og lenger bort.

Det er en elv.

En bred, mørk elv.

Henrik!

Strømmen fører han.

Båten blir mindre og mindre.

Henrik!

Jeg ser ham ikke lenger.

Jeg ser ham ikke …

 

Idet samme høres et brak.

Marichen farer sammen.

Hjertet hamrer.

Hva var det?

 

Hun blunker.
Blunker som om hun må skifte virkelighet.

Hun ser en uformelig haug ligge

ved hjørnet av bryggerhuset.

Henrik?

Hun kaster seg mot den,

og graver inn i snøen med nakne hender.

Graver og graver.

Noe i henne sier at hun må roe seg.

Det er bare et snøskred fra taket.

Henrik ligger ikke her.

Han er et annet sted.

Han er ikke død.

Hun kan trygt gi ham kjærlighet.

Han skal ikke dø.

Han skal ikke dø sånn som Johan.

Det er trygt nå, Marichen.

Han er ikke borte.

 

”Mor,” hører hun. Det er Ole igjen.

”Når skal vi spise, mor?”

 

Hun retter seg opp.

Det iser under neglene.

Hjertet jager fortsatt i brystet.

Hun ser Ole i døråpningen.

Jeg må roe meg, tenker hun.

Jeg har flere barn å tenke på.

Henrik kommer.

Han er nødt til å komme.

”Jeg kommer nå, sier hun.

 

Hun går inn på kjøkkenet.

Det lyser i parafinlampen.

Fire sultne unger sitter og venter på stolene.

 

Marichen har fått kontroll over pusten igjen.

”Løp opp du, …” sier hun. ”Og se om Henrik kan være på kammerset.

 

”Men jeg var jo der,” sier Johan Andreas.

”Og det var helt mørkt.”

 

Idet samme reiser Hedvig seg.

Hun smiler.

”Mor, jeg skal vise deg noe,” sier hun.

 

”Vi har ikke tid til spillopper nå,” sier Marichen.

”Kan du ikke bare fortelle meg hva det er.”

 

”Nei, du må se det selv,” sier Hedvig.

Hun legger fingeren for munnen.

”Vær stille,” sier hun.

”Jeg tror vi skal klare å finne Henrik.”

 

De går til den steile trappen.

Opp mot mørkekloftet.

Hedvig bærer et lys.

Flammen blafrer i trekken.

Selv om loftslukene er stengt,

er trekken der.

Alltid.

Det som om de hører suset fra de store asketrærne.

På mørkeloftet er det alltid høst,

kald, svart og vindfull høst.

Det knirker i de gamle trinnene.

Oppe langs veggene kan de skimte

omrisset av sjøkapteinens kister.

Det knaker i gulvplankene,

og et øyeblikk er det som om Marichen kan høre

Rottejomfruen stønne.

Knuds gamle tante som bodde her oppe.

Hun trodde hun hadde rotter i hodet.

Hun var gal.

Og ofte stønnet hun.

Stønnet og stønnet

som om rottene stanget og krasset

mot kraniet for å komme ut.

 

Hedvig legger fingeren mot munnen igjen.

”Hysj.”

Så blåser hun ut lyset.

 

De står der i mørket.

Marichen merker et øyeblikk frykten

for at drømmen skal fange henne igjen.

Men hun hører datterens raske, ivrige pust.

Kjenner varmen fra henne,

kjenner lukten av hud, av ånde og vadmelstøy.

 

Og brått skjer det noe.

En tynn lysstripe kommer til syne i dørsprekken

inn til kammerset.

Er det noen der inne likevel?

”Han tror vi har gått,” hvisker Hedvig.

Hun fniser lavt. ”Han har nok fått låne noen bøker igjen.”

 

Marichen skritter over gulvet.

Hun river opp døren. ”Så her ligger du!”

Henrik ligger utstrakt på sengen med vinterfrakken over seg.

”Hvorfor svarer du ikke?” fortsetter Marichen.

”Hørte du ikke at vi ropte på deg!”

 

”Jeg var midt i noe,” sier han.

Han løfter blikket fra boksiden, men ser straks ned igjen.

”Jeg er midt i noe, mor.” 

 

Hun skal til å si noe skarpt.

Men så ser hun hvordan han krummer knærne.

Han kan ikke ligge utstrakt i sengen, den er for kort.

Det er en barneseng.

Vi har ikke råd til ny, tenker hun,

og idet samme kjenner hun raseriet stige i henne.

Den altfor lange krykken, den altfor korte sengen,

den udugelige mannen. Å Gud, piper det i henne,

ikke la meg bli sint. Ikke virkelig sint. ”Se på meg!” roper hun.

”Se på meg når du snakker til meg!!”

 

Henrik retter seg opp.

Han skyver den mørke luggen til side.

De blågrå øynene.

Det støkker i Marichen.

Så vidåpne øynene hans er.

Er det noe han har lest som har …

 … det er nesten som om det svimler for henne,

og hun ser noe fryktelig nakent der inne.

Et dyr uten pels.

Flådd til skinnet.

Et dyr som sliter med å omforme seg,

Bli til et insekt.

En fugl.

En steilende hest.

Det søkker i henne.

Gutten min, tenker hun.

Hvordan har det blitt slik fatt med deg?

Så vondt å ikke kunne være seg selv.

Så vondt å hele tiden prøve å bli noe annet.

I ett eneste sekund varer det.
Så er det som om forhenget blir trukket for.
Henrik klapper boken sammen.
”Jeg kommer nå,” sier han.

hjem | kontakt